Det var på den tiden hun begynte å komme oftere. Om kvelden, like før du skulle legge deg. Det var på den tiden du følte deg lykkelig. Da hun kom med sin snille stemme og spurte om alt gikk bra, og du var overlykkelig over at du kunne svare: Ja, mamma alt er super. Dagen etter var alt borte.

Fortvilelsen stiger inne i deg. Som en klump som sperrer for at luften kan komme ned i lungene. Klumpen blir større og den gjør at du snart har lyst til å skjære hull i den for å få det vonde ut. For ondskapen kommer ikke ut den vanlige veien.
Pulsen steg dramatisk da han tok tak i den ene hånden din, mens han raskt tramp bortover. Beina dine ville ikke gå lengre, lammet av skrekk, smerte og tristhet. Men han slepte deg fort etter seg.
Tiden gikk sakte da du forsto hva som virkelig hadde skjedd.

Du begynte snart å miste følelsen i fingrene og øynene dine var snart matte og tomme. Livet hadde endret seg nå. Den gode friskheten og lykken hadde forlengst gjemt seg dypt inne i hjerte ditt, og hjerte døren hadde forlengst kastet nøkkelen inn i gapet på frykten inne i deg.

Det var din fars hånd du så når du tittet på dine egne bleke og maktesløse fingre. Det var din fars makt som dro deg videre bortover den lange mørke korridoren. Men det var ikke din fars stemme
som svarte da du ropte: Slipp meg! Hva er det du gjør.

Døren der borte i enden av korridoren, så kald og sterk ut. Din får klemte hånden din hardere
da dere begynte å nærme dere. Det var da du forsto at det var der reisen ville ende. Døren gled forsiktig opp og et sterkt lys strålet mot deg. Den far slapp armen din og førte den sakte ned over den klamme ryggen din. Lyset kjentes hardere og din far kjentes også hardere.
Så hørte du stemmene igjen. Men da var du allerede dyttet inn og døren lokket.
Og din sjel, ble også lokket. Og så ble det svart.

Den natten drømte du om alt det fine du hadde opplevd i det 16 år lange livet.
Og om alle de tingene du strevde for å oppnå, og om alle de tingene som du elsket. Du drømte
at du lø bortover en eng full av vakre tulipaner som mykt berørte de bare føttene dine da du elegant hoppet bortover. Så ble det plutselig mørkt. Du var ute i en skog, redd og fortvilet. Gikk det mot midnatt? Vanskelig å si, men månen var det eneste som lyste opp mellom de høye majestetiske grantrærne. Den harde kalde vinden gjorde hendene dine røde. Kvistene skrapte deg på føttene da du passerte treet som var fullt av blod og klore merker. Og så så du uhyret.

Marius, det er på tide å stå opp. Du våknet av at noe strøk deg over skinnet. Ja, forvirret var du. Og alene var du også. Stillheten var overflødig. Rundt deg var det ingen ting. Bar fire hvite vegger. Mens i taket var det en lampe som lyste opp alle hjørnene i rommet. Redselen begynte å gå over til frustrasjon da du la merke til den store døren som du dramatisk ble dyttet gjennom, før du falt og besvimte. Døren så større ut nå, eller var det kanskje bare du som hadde blitt mindre. Det var egentlig det samme, for døren var låst. Og det samme var stemmene inne i hodet ditt.

Du viste godt hvorfor du var der, hvorfor du var alene. Men det var ingen som viste hva som kom
til å skje. Var det i det hele tatt noen som viste det. For bare noen få uker siden hadde du vært lykkelig. Men nå var alt forandret. Etter at mammaen din døde ble alt forandret. Stemmene i hodet ditt skrek da du av fortvilelse kastet deg ned på gulvet. Og der ble du liggende. Uvitende om at du hadde ankommet Norges største sykehus for psykisk syke.

---


klubs:



friends: