Du vet hvordan det er. Du vet hvordan det føles. Hvordan det berører deg. Du har kjent det før. Du vil kjenne det igjen. Du vil la denne følelsen ta bevisstheten fra deg. Igjen og igjen. Alle andre har også kjent den. Dypt inne i seg. Dypt inne i sitt hjerte.

Det er den følelsen du føler da du må rekke noe. Det står mellom liv og død. Men så finner du ut at du ikke kan rekke det. Det er for sent. I det øyeblikket du innser dette. Stopper hjerte. Og du får denne følelsen. Denne følelsen uten navn.

Det er den følelsen jeg har nå. Det regner og regner. Det bare detter ned. Jeg må løe. Jeg må rekke det. Det står mellom liv og død. Nå har jeg den følelsen. Den følelsen du får når du våkner om morgen og du føler at dette kommer til å bli den beste dagen i ditt liv. Men når du åner utgangsdøra får du se et forferdelig uvær utenfor. I det øyeblikket du innser detter. Stopper hjerte. Og du får denne følelsen. Den følelsen uten navn.

Det regner og regner. Jeg løer og løer. Vannet spruter. Jeg spurter. Grusen lager et godt feste til beina. Det er egentlig vinter nå. Det skulle vært snø ute. Men det er ikke et eneste snøfnugg å se. Ingen istapper. Ikke noe rim på bakken. Bare vann. Jeg synes alltid det er et skikkelig ork når det regner.

For eksempel når du skal hente ved. Sånn som jeg ofte gjør. Da må jeg ut i det iskalde regnet, med bare en ussel regnjakke til å forsvare meg med. Vannet siler nedover ryggen. Det virker som vannet bruker all sin energi på å nå min tørre hud. Det virker ikke som regnjakka er på min lag heller. Den flagrer i vinden. Så hetta vil selvfølgelig ikke sitte på hodet. Og ermene åner seg på vidt gap. Som sluser slipper den vannet inn. Så står jeg der. Klissvåt. Med vedkurven i den ene hånda. Foran meg stå en ond hau med ved kubber. Som er dekket av djevelens håndsydde presenning. Mens regnet holder på med sitt. Prøvde jeg å få av denne hersens presenningen. Mann finner fort ut at det er helt umulig. For den har nemlig kloret og hengt seg fast i alt. Det eneste jeg kan prøve på er å få ånet et lite hull. Slik at jeg akkurat greier å få presset inn hånden. Men veden og presenningen har ikke gitt opp kampen.
De hoppet og spratt. Falt og ramlet. Den gjorde nesten alt for at jeg ikke skulle få kloa i en av kubbene.
Endelig får jeg tak i en. Jeg prøver forsiktig å dra den ut av det bitte lille hullet.
Jeg greide det til slutt. Lettelsen synger i luften. Så la jeg merke til at armen min var full av kutt og fliser. Det svei. Og så kom jeg på at kurven må være full. I dette øyeblikket innser jeg det. Hjerte stoppet. Og jeg fikk den følelsen. Den følelsen uten navn.

Det regner fremdeles. Jeg har kommet ut på asfalten nå. Viss du tror det er bra. Må du tro om igjen. For her har nemlig den lille smaken av vinter blitt sittende fast. Veien var såeglatt.
Jeg faller rett på ryggen. Hodet fikk også en smell. Da glemte jeg alt og alle. Men så begynte jeg å tenke på en bestemt ting. En ting jeg aldri hadde tenkt på før. Det var helt utrolig. Men så ble alt svart. Og jeg husket ingen ting. Etter den dagen har jeg alltid prøvd å komme på hvorfor jeg lø den dagen og hva jeg tenkte på som var så utrolig. Jeg kommer bare ikke på det. I det øyeblikket jeg innså det. Stoppet hjerte. Og så fikk jeg denne følelsen. Den følelsen uten navn.

klubs:



friends: